Her skal det males. Emnet er egentlig et lokk til en tine. Men Jon har beskåret det litt for det skal brukes som lokk til en dostol fra ca. 1850. Får å få den samme patina og farge som et gammel møbel, har jeg malt noe uvørent den med både svart og bygderød oljemaling. Siden pusset jeg lokket med sandpapir.
Litt historie; Rosemaling er en spesiell kunstart som vokste frem i de norske bygder i begynnelsen av 1700-tallet. Den hadde sin beste tid frem til slutten av 1800-tallet, men har sine røtter langt tilbake i vikingetiden.
Etter mange og tunge år av Norges historie, trengte nye stilarter seg inn over landet ute fra Europa og det lysnet igjen for landets kunst og håndverk. I tiden under dansk styre innvandret mange utlendinger til Norge, særlig hollendere, tyskere og dansker. De utenlandske malerne ble etter hvert preget av det gamle norske fargebruken og dens tradisjonelle malemåte. Resultatet ser vi på flere av våre gamle stavkirker som ble dekorert på denne tiden. Både tak, vegger og altertavler m.m. ble malt i renessanse- og barokkstil, gjerne side om side. De tok C og S formene fra rokokkoen. Mens de sterke motsetningsfargene kommer fra barokken. For eksempel rødbrunt, forskjellige grønnfarger, okergult og bondeblått.
En mener at enkelte av våre egne bygdemalere var med på disse arbeider. De lærte av den nye teknikken og brukte den senere på sin spesielle måte, nedarvet fra far til sønn. Det ble også alminnelig å få dekorert hjemmene hos velstående bønder. Rosemalerne vandret fra gård til gård og malte kister, skap og ofte vegger og tak. Særlig skulle gjesteværelsene være ekstra fine. Disse rosemalerne var ofte like dyktige snekkere som malere. De arbeidet ofte kun for opphold og kost, eller de fikk som betaling av gårdens produkter.
Mest kjent er hallingdals - og telemarksrosene. Et stort antall rosemalere kom fra disse dalfører. Etter hvert spredte rosemalingen seg til andre dalfører og landsdeler, og fikk sitt individuelle preg både i form og farge. Kilde: "Rosemaling- utvalgte motiver i farger." av Hjørdis Imsland
Du kan lese mer om forskjellige stilarter HER
Noen enkle råd: Om man har et aldri lite talent for tegning, kan man kanskje bruke det til rosemaling. I mine yngre dager gikk jeg på kurs for å lære dette edle håndverket. Noen mester har jeg aldri blitt, men det har blitt dekorert diverse boller og fat; stort sett etter Telemarksstil. Det er gitt ut gitt ut flere bøker om rosemaling, også med forslag om mønster. Du kan overføre mønsteret ved hjelp av matpapir og overføringspapir.
Når man skal male, må man selvfølgelig bruke maling etter gamle rosemalingstradisjoner. De gamle rosemalerne benyttet få farger, aldri mer enn fire inklusiv bunnfargen. For å få mer flyt på fargen, blandes den med linolje. Men linolje tørker sent, så man kan blande linolje med like deler sikkativ. En palett er også viktig.
Det er meget viktig at penslene, både de runde og de flate er av ekte mårhår. Det er dyre pensler så de må behandles pent. De renses i terpentin og settes inn med vaselin etter bruk.
Under selve malingen må penselen holdes så støtt som mulig. Penselhånden skal ligge i anlegg mot den andre hånden. Selv har jeg laget meg en "anleggsstokk". (Se bildet). Det er en stang som jeg har tredd en skumgummiball på. Da er man støere og oppnår penere resultat; Linjene blir lettere pent buet. Penselføringen er djerv og fri: Husk- det finnes ikke rette linjer i Telemark.
Det er viktig å fordele fargene pent utover flaten og å få harmoni mellom kalde og varme farger.
Resultatet kan du se HER
Kari
Litt historie; Rosemaling er en spesiell kunstart som vokste frem i de norske bygder i begynnelsen av 1700-tallet. Den hadde sin beste tid frem til slutten av 1800-tallet, men har sine røtter langt tilbake i vikingetiden.
Etter mange og tunge år av Norges historie, trengte nye stilarter seg inn over landet ute fra Europa og det lysnet igjen for landets kunst og håndverk. I tiden under dansk styre innvandret mange utlendinger til Norge, særlig hollendere, tyskere og dansker. De utenlandske malerne ble etter hvert preget av det gamle norske fargebruken og dens tradisjonelle malemåte. Resultatet ser vi på flere av våre gamle stavkirker som ble dekorert på denne tiden. Både tak, vegger og altertavler m.m. ble malt i renessanse- og barokkstil, gjerne side om side. De tok C og S formene fra rokokkoen. Mens de sterke motsetningsfargene kommer fra barokken. For eksempel rødbrunt, forskjellige grønnfarger, okergult og bondeblått.
En mener at enkelte av våre egne bygdemalere var med på disse arbeider. De lærte av den nye teknikken og brukte den senere på sin spesielle måte, nedarvet fra far til sønn. Det ble også alminnelig å få dekorert hjemmene hos velstående bønder. Rosemalerne vandret fra gård til gård og malte kister, skap og ofte vegger og tak. Særlig skulle gjesteværelsene være ekstra fine. Disse rosemalerne var ofte like dyktige snekkere som malere. De arbeidet ofte kun for opphold og kost, eller de fikk som betaling av gårdens produkter.
Mest kjent er hallingdals - og telemarksrosene. Et stort antall rosemalere kom fra disse dalfører. Etter hvert spredte rosemalingen seg til andre dalfører og landsdeler, og fikk sitt individuelle preg både i form og farge. Kilde: "Rosemaling- utvalgte motiver i farger." av Hjørdis Imsland
Du kan lese mer om forskjellige stilarter HER
Noen enkle råd: Om man har et aldri lite talent for tegning, kan man kanskje bruke det til rosemaling. I mine yngre dager gikk jeg på kurs for å lære dette edle håndverket. Noen mester har jeg aldri blitt, men det har blitt dekorert diverse boller og fat; stort sett etter Telemarksstil. Det er gitt ut gitt ut flere bøker om rosemaling, også med forslag om mønster. Du kan overføre mønsteret ved hjelp av matpapir og overføringspapir.
Når man skal male, må man selvfølgelig bruke maling etter gamle rosemalingstradisjoner. De gamle rosemalerne benyttet få farger, aldri mer enn fire inklusiv bunnfargen. For å få mer flyt på fargen, blandes den med linolje. Men linolje tørker sent, så man kan blande linolje med like deler sikkativ. En palett er også viktig.
Det er meget viktig at penslene, både de runde og de flate er av ekte mårhår. Det er dyre pensler så de må behandles pent. De renses i terpentin og settes inn med vaselin etter bruk.
Under selve malingen må penselen holdes så støtt som mulig. Penselhånden skal ligge i anlegg mot den andre hånden. Selv har jeg laget meg en "anleggsstokk". (Se bildet). Det er en stang som jeg har tredd en skumgummiball på. Da er man støere og oppnår penere resultat; Linjene blir lettere pent buet. Penselføringen er djerv og fri: Husk- det finnes ikke rette linjer i Telemark.
Det er viktig å fordele fargene pent utover flaten og å få harmoni mellom kalde og varme farger.
Resultatet kan du se HER
Kari
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er hyggelig om du legger inn en kommentar på bloggen vår.